Hei / hadet
Jeg har planlagt å skrive “farvel Kairo”-innlegget i mange dager nå, men det går ikke, av to grunner.
For det første blir alt som har med Egypt å gjøre fjernere og fjernere for hvert sekund, hver time, hver dag jeg er i Norge. På Gardemoen sendte jeg noen tanker til Obstfelder. Med store øyne, tre monsterbagger og en gitar gikk jeg langs perrongen og trodde jeg hadde gått av på feil stasjon. Hvem var alle disse menneskene som gikk med shorts og praktiske sko i 14 grader og fylte perrongen som et parti tause hagenisser? Som satt med macen på fanget, ipoden i øret på toget og klaget over lydnivået på en ivrig samtale mellom to tyrkere? Som passet sine egne saker hele veien og spiste medbragt knekkebrød? Som leste VG-sporten og ikke la merke til den fantastiske utsikten som svusjet forbi utenfor vinduet? Jeg la merke til den, selv om jeg har tatt den samme togturen uendelig mange ganger før. Jeg lente meg bakover med pony and the pirate og greide ikke å lese hele turen, for Norge er så vakker om sommeren. Så grønt at det skjærer i øynene er Norge. Så mye plass har vi at vi betaler folk for å bo på de øde stedene - så mye rent drikkevann at vi like godt spyler det ned i do. Zamalek-fuglene i Kairo må slåss om grenene i de få trærne som er å oppdrive, Vestfold-fuglene kan boltre seg i tre-etasjers reder og et eget ferietre på Tjøme. Ja, HDI gjelder også på fuglenivå, fuglene bidrar også til det Store Sosialistiske Spleiselaget ved å kvitre og tine opp kalde nordmenn med litt etterlengtet sommerstemning. Fuglene utenfor vinduet i Tønsberg har tydeligvis tatt (betalt?) ferie, for jeg våknet tidlig om morgenen av øredøvende stillhet. Ikke et pip, ikke et tut, ikke et brum, ikke et eneste lite “GOD JASMIN-MORGEN” brølt nede fra gaten. Jeg åpnet vinduet i håp om å høre noen bankelyder, bare et lite bjeff! Men nei, det eneste som kom var en frisk, karbonfri bris. Et uendelig hav av brune bygninger hadde blitt erstattet av et lite, hvitt trehus med velbarbert plen og skinnende vinduskarmer. Ingen menn som spiller backgammon på fortauet, ingen gamle kjeftekoner, ingen menn med ropert som skal selge epler, ingen… Ja, ingen, egentlig, ingen, punktum. Gata er øde som Kairo en morgen i Ramadan, bare hele året. Jeg bekjemper stillheten med queens of the stoneage og radio moscow, går på kafé med venner, klatrer i trær og lukter på andres syriner, sprader gatelangs uten å risikere livet en eneste gang og elsker alt. Norge er vakker om sommeren, enten du kaller det hjemme eller borte eller noe midt i mellom.
For det andre kjenner jeg at det er vanskelig å oppsummere det siste året i få ord, eller ord i det hele tatt. Det har vært et av de beste årene i mitt liv (ok, så sier jeg kanskje det hvert år da, men seriøst). Jeg kommer til å savne mange litt og noen veldig. Det er trist å dra, og man drar som regel alt for ofte, men hvis alternativet er å aldri dra, vet i hvert fall jeg hva jeg hadde valgt.
