Terror og kebab
Som en del av min Mugamma-føljetong vil jeg gjerne fortelle dere om en film jeg akkurat så: Al-Irhab wal-kebab (terror og kebab).
Ahmed (Adel Imam) jobber to jobber for å greie å holde familien ute av fattigdom. Det er et slit, spesielt når han må ta fri hele dager fra jobben for å ordne med offentlige papirer på Mugamma. En dag må han oppsøke det beryktede kontorkomplekset for å få vitnemålet til sønnen som skal skifte barneskole. En enkel sak, sier du? Det kunne det vært, men etter å ha blitt slukt av menneskestrømmen i Mugammas ganger blir han dratt fra det ene kontoret til det andre i en evig jakt på en viss Herr Medhat. Han er ikke å finne noe sted, alle sender ham videre, videre. “Herr Medhat ber”, “Herr Medhat er på do”.
Mugamma nærmer seg stengetid, og Ahmed blir mer og mer frustrert. Alt virker så meningsløst, og han føler seg fanget i en labyrint av byråkratiske prosedyrer som han ikke kommer seg ut av. Han stirrer apatisk på den uendelige strømmen av zombieaktige mennesker som flyter opp og ned trappene. Så begynner han å rope så høyt han kan inn i menneskemengden i et håp om å finne Medhat.
Da skjer det noe. Det blir knuffing i menneskemengden, og i kaoset som oppstår faller maskingeværet til en soldat rett i armene på Ahmed, som fyrer av noen skudd i forskrekkelse. Noen roper ”Terrorist!”, og og Ahmeds forsøk på å avkrefte misforståelsen drukner i mengden. Folk rømmer bygningen, bortsett fra noen funksjonærer, skopussere og mugammaslitere som ikke kommer seg ut i tide. De blir sittende livredde langs veggen. Ahmed skjønner at jakten på vitnemålet har utviklet seg til et ufrivillig gisseldrama med ham i hovedrollen. Han har plutselig hele Mugammas oppmerksomhet. Flott, men hva skal han gjøre med den?
Utenfor har svære spesialpolitistyrker samlet seg, og på nyhetene blir Ahmed presentert som en livsfarlig terrorist. Innenriksministeren kommer på tråden:
“Hva er kravet ditt?”
Ahmed ser rundt seg i villrede.
“Er det noen som vil ha noe?” Gislene ser på hverandre.
“Noen som er sultne?” De nikker, jo for såvdt, det har jo vært en lang dag på Mugamma.
Ahmed griper telefonen igjen: “Jeg krever gratis kebab til alle!”
Innenriksministeren: “Gratis kebab? Kan dere ikke bare bestille noe fra KFC?”
Svaret fra ministeren lager særs dårlig stemning blant gislene. Det er ikke hver dag man er i et gisseldrama, og så får man ikke gratis kebab engang. Det utvikler seg til en spontan demonstrasjon, og alle roper ”Kebab er kebab! Kebab er kebab!” Ministeren er redd for at Ahmed skal sprenge bygningen hvis han ikke får kebab. Maten blir levert, og stemningen blir straks mye bedre. Det blir faktisk en aldri så liten fest ut av det, og de glemmer nesten at bygningen er barrikadert av spesialstyrker og at de er offer for en livsfarlig terrorist. Men etter som kvelden faller på, begynner ministeren å miste tålmodigheten. Hva er det egentlig denne merkelige kebabelskende gisseltakeren vil?
Inne i Mugamma går diskusjonen mellom gislene og Ahmed. Hva skal de be om? Forslagene er mange. Gratis medisiner? Flere jobber? Mer kebab?
“Det er nå vi har sjansen dere. Vi må be om noe stort!” sier Ahmed. “Vi ber om at innenriksdepartementet går av!”
De blir enige om at det er et passende krav. Innenriksministeren synes imidlertid det er en dårlig idé, og bestemmer seg for å storme bygningen med spesialstyrker. Men før de kommer så langt, overgir Ahmed seg og slipper løs gislene når han skjønner at slaget er tapt. (Innenriksministeren vet heldigvis ikke hvem av dem som er den livsfarlige terroristen, så Ahmed sniker seg ut i samme slengen)
Sammen med sine nye venner gislene vandrer han inn i solnedgangen (uten vitnemålet og uten å ha styrtet innenriksdepartementet, men har fått kebab. Moralen til filmen noe uklar).
