Vårfølelse med modifikasjoner
Det står ikke om det i noen aviser, og ingen snakker om det. Det var rett før jeg glemte at det fantes: Været.
Her er det bare nyanser av glovarmt, og våren finnes ikke. Nesten ikke, i hvert fall.
Vårfølelsen kommer bare opp til overflaten i små glimt: En drage som svever utenfor vinduet, husarbeidlyder i varme hus, barn som ler på fortauskafeer og plasking under fellucaen. I to sekunder er jeg i skjærgården i Stavern i en tøffende trebåt, før jeg ser ned og husker at jeg er ombord i en skral motorbåt som baner seg vei i en brun, seig elv. Når jeg dypper tærne i en fontene, husker jeg gleden over å sette bleike, bare føtter på gresset for første gang på lenge, og å våkne en lørdag i et lyst rom etter en lang, mørk vinter. Lyden av sykkelhjul mot grus og tørr asfalt. Ingenting slår den knasingen.
Da tenker jeg at det skal bli grusomt fint med utepils i Oslo i sommer. Gåsehud av kulde og velbehag i skumringer som aldri tar slutt, det er det som er sommer. Tropenetter hele året kan faktisk ikke hamle opp med det, nettopp fordi ingenting er som å bli varm etter at man har vært kald. Når man har ligget og forbannet makrellskyene en stund, og de svever videre og varmer opp svaberget igjen, da er det sommer.
