Libanon
- Hvis Egypt er moren til verden, hva er da Libanon?
- Den kule, pene storesøstra.
Alle nikker seg enig mens bilen vår snor seg ut av Beirut og forlater barer, poscher, palmedekte boulevarder og vakre mennesker med litt for rette neser. Vi skal opp i fjellene. Beirut er en behagelig blanding av Østen og Vesten, intens livsglede krydret med personlige tragedier, kanskje er det krigen som har gitt beiruterne det lille ekstra, det nytter ikke å planlegge, de må leve nå, om de så skal ta opp forbrukslån. Hvis de må dø neste måned, skal de i hvert fall gjøre det med en trendy oppstoppernese og en dolce gabbana-veske over armen. Og hvorfor ikke kjøre en fet bil når man ikke engang vet om lånet noensinne må betales tilbake?
Men det finnes et annet Libanon. Der det ikke går fem meter før du blir minnet om den politisk spente situasjonen i landet. Vi har ikke engang tatt av fra autostradaen på vei mot Sur (Tyre) før Hizbollah-plakatene tar over for trafikkskiltene. Dette er shia-land, hvor rakettene som utløste sommerkrigen med Israel i 2006 ble skutt fra. Sur var en av byene som fikk kjenne Israels klasebomber under krigen som drepte rundt 1000 sivile libanesere, 30% av dem barn under 13 år ifølge UNICEF. I tillegg kommer de som har blitt drept av klasebomberester i årene etter krigen.
Nå er Sur bare småbyidyll, vinkende FN-soldater og litt vel mange checkpoints. Rosebuskene og de lyse murhusene klatrer videre opp mot Qana. “For at vi ikke skal glemme” står det på plakatene som er hengt opp på hver lyktestolpe opp til byen, med bilde av en kiste på rød bakgrunn. Dette er det området utenfor Beirut som har blitt grundigst bombet av Israel, for eksempel under massakren i Qana i 1996 da de bombet en FN-leir og drepte 106 sivile som hadde søkt tilflukt der. Stedet der ofrene er begravet er stengt i dag, men vakten sier han kjenner en mann som kan vise oss rundt.
Etter en stund kommer guiden vår, som viser seg å være en overlevende fra massakren, og han har tatt med seg et fotoalbum med lystige farger. Det er bilder fra stedet vi står på, april 1996, første bilde er av ham selv som smiler foran FN-leiren, hvor han jobbet på den tiden. Han blar videre, vi har kommet til 18.april og jeg stivner litt der jeg står. Han fortsetter å snakke fort på libanesisk, det er tydelig at han har fortalt historien mange ganger.
- Jeg tenkte ikke. Jeg bare tok bilder, uten bevissthet, uten tanker.
Bildene er av gråtende FN-soldater som samler sammen kroppsdeler. Alt er rødt, og stirrende øyne.
- Denne babyen var bare en uke gammel.
Jeg må se bort. Bygningen har blitt stående som den var, ifølge guiden vår ble maten fra hermetikkboksene som ligger i den utbrente bygningen, spist den dagen, 18.april 1996. Han peker på albumet, peker inn i bygningen.
- Se, se på teppet.
Teppet på bildet har samme mønster som det som ligger to skritt fra oss inne i bygningen, bak de utblåste vinduene og mellom ugresset. Teppet er brent og gammelt, men mønsteret er tydelig.
Vi kjører videre på vårt elendighets-turistsafari, knipser bilder av martyrene som har bildene sine langs veien, de minner om cornflakes-reklamer med sprakende farger og artige fonter, men de bryter opp idyllen. Oppe på toppen kan vi se Israel, som bare ser ut som enda en grønn, frodig ås med oliventrær og fuglesang. Utsikten er nesten for mye av det gode, det er absurd vakkert. Den synes kanskje ikke så godt fra jagerflyene, tenker jeg. For ingen med fornuften intakt kan få seg til å bombe dette stedet.
Overalt er det nybygg på gang, svære murhus med balkonger, i landet med verdens mest demokratiske fordeling av fantastisk utsikt. Det er veldig logisk og samtidig totalt irrasjonelt å bygge hus her. Heldigvis er libanesere evige optimister.
