Norge i Egypt-verden
Jeg har mange verdener: Oslo-verden, Larvik-verden, Montpellier-verden, Bodø-verden, Damaskus-verden og Kairo-verden. Hver verden har fordeler og ulemper, og ingen av verdenene er lenger sånn de var jeg forlot dem. Hovedsaken med hver verden er ikke egentlig stedet, men menneskene på stedet, og menneskene i min Montpellier-verden bor for eksempel ikke lenger i Montpellier, men det er fortsatt del av min Montpellier-verden.
Vi har en felles Montpellier-humor og Montpellier-minner, som skiller seg fra Oslo-humoren og Oslo-minnene. Folk i Oslo-verden vet for eksempel ikke hva calimucho er, eller hvorfor man skal danse i ring når “follow the leader” kommer på. Desperados, Cirkus og Place Jean Jaurès sier dem ingenting. På samme måte som folk i Montpellier-verden ikke skjønner Cæsar-faktor, høye kneløft og schnabalaba til besvær. Folk i Larvik-verden ser ikke verdien av tak og fast mage, mens folk i Damaskus-verden ikke vet hvor fin Bøkeskogen er om våren.
Det er litt trist at verdener slutter å finnes når man drar, og man drar som regel alt for ofte. Men addunya keda - sånn er verden, og egentlig finnes de jo fortsatt, bare litt spredt utover. Og det er en ekstra bonus når mennesker som har sin faste plass i en annen verden plutselig kommer på besøk, for eksempel forrige uke når mamma, Ulrikke, Waldemar og Sparky kom til Kairo. Rart men fint å være turist i sin egen by, svette ved pyramidene, posere med burkaer, kjøre felluca i skumringen og bla i lonelyplanet. En hærlig gjæng! som noen i Bodø-verden ville ha sagt.
