Demokrati inshallah
De obskure meldingene om statusen til Mubaraks galleblære dekker forsidene dag ut og dag inn. Etter å ha lest en hel artikkel sitter du knapt igjen med en eneste håndfast opplysning. Bare en stor, tåkete, ubestmemmelig inshallah-følelse. Er han døden nær? Når kommer han tilbake? Stiller han til presidentvalget? Apropos det, når blir det egentlig? Det blir vel valg?
- Inshallah, flirer Mubarak i grå strikkejakke til journalisten før han fortsetter å snakke i telefonen.
Aksjene stuper på den egyptiske børsen på grunn av Mubaraks blære. Landets fremtid avhenger av det 4 x 8 centimeter store organet som ikke greide tanken på en sjette seksårs-periode. Hvis man ikke visste bedre kunne man lett ha tatt det for å være en porsjon sjokoladepudding uten vaniljesaus. Men neida, det er Mubaraks Galleblære, trolig det fordøyelsesorganet i verden som får mest spalteplass for tiden. Blir det edder? Eller blir det Galle? Kommentarer til det, herr Blære?
- Inshallah galle, flirer blæra før den lukker øynene og skrur på ipoden.
Jeg tror uansett ikke på noe veiskille i egyptisk politikk med det første, men kommentarene fra sykehuset bekrefter mistankene at inshallah-konseptet ikke har noen grenser. Direkte oversatt betyr det jo “Hvis Gud vil”, men egentlig er det et uoversettelig, særarabisk konsept, en behagelig røyksky å pakke seg inn i når spørsmålene blir for vanskelige. Problemer med å gi klare svar? Har du rett og slett ikke peiling? Prøv en inshallah, etterfulgt av et megetsigende blikk, det dreper alle oppfølgingsspørsmål. Journalistene noterer ivrig. Hva sa han? Inshallah, han sa inshallah. Skriv skriv. Hva slags inshallah var det? En “tror jeg vil trekke meg tilbake”-Inshallah? En “på tide med litt ordentlig demokrati”-Inshallah? En “selvfølgelig blir det en sjette periode, seks ganger seks, vakkert, ikke sant?”-inshallah?
Gud er overalt, i hver samtale, for eksempel denne som jeg overhørte i heisen (notert ned ord for ord):
- Fred være med deg, hvordan har du det, og familien?
- Fred være med deg, Guds barmhjertighet og velsignelse, jo takk Gud, alt er bra.
- Ved Gud?
- Ved Gud den allmektige.
- Jeg skal besøke onkelen min, hvis Gud vil.
- Gud bevare deg, hils ham, gå i trygghet.
- Gå i enda større trygghet (egentlig “gå i trygghet ganger tusen”).
Skal du ta det bokstavelig, blir alt fra onkelbesøk og busstider til ekteskap, utdanning og karriere overlatt i Guds hender. Jeg tar meg selv i å referere til Gud oftere og oftere, også på norsk, snikislamisering ville kanskje noen kalt det, men for meg er det bare gloser. Man kan ikke snakke arabisk uten å snakke om Gud - på samme måte som man ikke kan snakke fransk uten å si “bon”, “ben” og ”voila”. Språk er språk, men det sier også mye om kulturen. Inshallah-konseptet sier noe om hvor religiøst samfunnet er, men det er også en overlevelsesstrategi, tror jeg.
Å ikke ha kontroll over sin egen fremtid er en ubehagelig følelse. At en uberegnelig 81-åring med strikkejakke og wiskeystemme har kontroll over fremtiden din, er en enda verre følelse. Følelsen av at noen der oppe har en plan, kan gi mening til en hverdag der alt handler om forbindelser, penger og forbindelser. Mangler du det, blir du uansett slitende på bunnen resten av dette livet.
Så, det er kanskje forståelig, men fortsatt ubeskrivelig irriterende. Noen ganger får jeg lyst til å fyke i strupen på airconditionmannen som sier inshallah i morgen, eller flyvertinnen som sier inshallah lander vi. Gi meg et SVAR for GUDS skyld, det er AIRCONDITION det er snakk om! Og har virkelig Gud peiling på flytekniske ting?
En amerikansk oberst i Irak irriterte seg også over en spredning av inshallah-konseptet blant soldatene:
“The phrase ‘inshallah,’ or ‘God willing,’ has permeated all ranks of the Army. When you talk to U.S. soldiers about the possible success of ‘the surge,’ you’d be surprised how many responded with ‘inshallah.’” The phrase seems to have permeated all ranks of the diplomatic corps, too: Zalmay Khalilzad, when he was the U.S. ambassador to Iraq, once stated at a press conference, “Inshallah, Iraq will succeed.” (The Washington Post)
