Mawdudi og damene
(Obs! Anti-islam advarsel: Hvis du sympatiserer med FrP i den for lengst avsporede islam-debatten hjemme i Norge, ikke les videre)
Den store indiske islamske tenkeren Abul Ala Mawdudi (1903-1979) hadde aldri draget. Kanskje var det den lave pannen, de babyaktige bollekinnene eller den merkelige haken han måtte skjule med et massivt skjegg helt fra tenårene. Uansett, damene skydde ham som pesten.
Mens den ene etter den andre av jentene i klassen hans ble forlovet, gråt Mawdudi seg i søvn av manglende tiltrekningskraft hos det andre kjønn. Ubrukelige damer! hvorfor var det ingen som skjønte at han var et catch? Sakte men sikkert ble Mawdudi en sint, ung mann. Han ble mer og mer bitter for hver dag. Han bestemte seg for å skrive en bok for å hevne seg på damene.
“Mannen er aktiv, sterk, intelligent og dominerende. Kvinnen er passiv, svak og underdanig. Uansett hvor mye hun forsøker, er det umulig at genier som kan sammenlignes med Aristoteles, Kant, Hegel, Salah al-Din […] noen gang vil tre frem blant kvinner”, skrev han.
Mawdudi gjorde det til sitt prosjekt å bevise vitenskapelig at kvinner var mindreverdige skapninger som menn bør heve seg over. Deres eneste funksjon her i verden var som fødemaskiner, men det beste var egentlig å forbli singel og aldri forplante seg, så man slapp å ha noe med disse ufyselige kvinnemenneskene å gjøre i det hele tatt.
“Dersom seksualiteten temmes, kan dens energi gjøres til det limet som holder sivilisasjonen sammen”, skrev han, men tok også høyde for at enkelte ville ønske å stifte familie. Om familielivet skrev han:
“Hvordan kan man hindre mannen i å søke tilfredsstillelse hos andre kvinner når hans partners kropp blir oppsvulmet og nattesøvnen etter hvert forstyrret av skrik og gråt fra en liten skapning som ødelegger ting og sprer vond lukt? (Babyen, Mathilde anm.) Naturen i seg selv er ikke nok, selv om kvinnen er velsignet med en naturlig vilje til selvoppofrelse, og selv om barnet vekker en viss medfølelse til tross for sin irriterende oppførsel.”
Løsningen på dette problemet var ifølge Mawdudi å finne i Koranen: Streng seksualmoral, nådeløse straffer hvis den brytes, og total isolering av kvinnen. Dessverre hadde seksualmoralen gått over styr, og straffene var ikke strenge nok, mente Mawdudi. Det eneste som gjenstod, det eneste man kunne gjøre for å unngå at hele sivilisasjonen raser sammen, var dessverre isolering av kvinnen.
Hun skal skjule sin kropp for andre enn sin make, og da snakker vi niqab med hansker og øyeslør (det finnes ingen dekning for dette i Koranen, men Mawdudi mente at hvis man bare tenkte seg veldig nøye om, ville man finne det). Men heldekkende telt er ikke nok. Hvis hun absolutt må forlate hjemmet (noe som krever tungtveiende grunner), skal hun ikke gå på en måte som tiltrekker seg oppmerksomhet, ikke bære smykker som lager lyd og ikke snakke med mindre det er absolutt nødvending. Hvis hun snakker, skal hun ikke snakke med myk og behagelig stemme.
På denne måten kan alle seksuelle følelser undertrykkes, og gjøre at menn kan konsentrere seg om å være gode muslimer. Seksuell frustrasjon kan kanaliseres inn mot å drive jihad mot britene, for eksempel (dette var India på 30-tallet).
Og ingen trenger å føle seg mindreverdig fordi de ikke har draget på damene. Jo mindre draget, jo bedre muslim egentlig. Konkluderte Mawdudi.
