Paradis med demokrati og flat struktur
Nei, dessverre er det ikke Egypt jeg snakker om. Jeg vet det ikke er 17.mai, og jeg vet mamma sa da jeg var liten at straffen for nasjonalismen er at det alltid regner på 17.mai, men jeg greier bare ikke å holde meg. Det kribler helt fra mine ariske lokker via ryggraden ned til mine atletiske legger, helt ut til tuppen av mine rødlakkerte, bleike tær:
JEG ELSKER NORGE!
Kanskje er det nostalgien som har tatt meg, eller lungene mine som forteller meg at det er på tide med litt frisk fjelluft. Kanskje er det gresset på den andre siden som frister - igjen. Men hver gang jeg åpner en norsk nettavis, eller ser på Nytt på nytt på hakkete nett-tv, eller møter enda en ambisiøs ung egypter uten fremtid, så blir jeg fylt av følelsen av hvilket fantastisk land Norge er.
“Togkaos i Oslo”
“Rødrev har giftstoffer fra skismøring i pelsen”
“Pudderføre i helgen”
“Endret kosthold - vant OL-gull”
“Yoga - virker det?”
I egyptiskklassen min er vi tre nordmenn og tre amerikanere. Vi snakker om fordommer.
“Hvilke fordommer hare dere om amerikanere?” Spør læreren.
Lista blir fort lang, nesten pinlig lang.
“Dere da, hvilke fordommer har dere mot nordmenn?” spør han amerikanerne.
Det blir stille.
“Eh… Ingen, egentlig. At de er snille. Demokratiske. De gjør ikke så mye ut av seg. Men de deler ut fredsprisen, da.”
Vi snakker om urettferdighet. Fortell om en gang du ble urettferdig behandlet.
Andrew forteller om da han prøvde å stoppe en politimann fra å banke opp en narkoman, og endte opp med å tilbringe natta på en celle.
Heidi forteller om da hun var liten og ville på Macdonalds mens søsteren ville på Peppes, og det endte med at de ikke fikk lov til å spise ute i det hele tatt. De måtte faktisk spise restemat hjemme. Jeg blir litt ille til mote.
“Nei altså, vi har faktisk ordentlige problemer i Norge også.”
Febrilsk leting i hukommelsen. Alles øyne på meg.
“Norge har soldater i Afghanistan for eksempel, det er en kontroversiell sak”
“Hvor mange soldater da?”
“Nei hvor mange er det da… flere hundre.”
Vi skifter tema.
Senere over lunsjen:
“Er det sant at politimenn ikke bærer våpen i Norge?!”
Sjokk og vantro. Hvor kommer dere fra egentlig, Smurfeland?
Ja, jeg kommer fra Smurfeland! Og jeg er stolt av det!
Tre ganger smurfehurra for det fantastiske landet oppe i hjørnet, beviset på at stahet og utholdenhet lønner seg. Smurfehurra for dem som hamret teltpluggene ned i permafrosten og befolket landet på ren trass. Med blåfrosne fingre fikk de fyr på bålet, klynget seg sammen rundt det og tinte. Nordlyset red over himmelen og varmet kinnene deres av ren beundring. Med soloppgang over snødekte fjell var de solgt. “Her var det flott, dere. Her blir vi!”
De så sjarmen, uavhengig av hvor mye svart gull som befant seg utenfor kysten. De visste ikke hva HDI-indeks var, men de så sjarmen. De var kanskje sære idealister med et enormt behov for plass. Smurfehurra for sære idealister!
I dag er det lett å glemme skjønnheten og bare se oljemilliardene. Og fjell og fjord er flott, men oljemilliarder har helt klart sin egen skjønnhet. De gir oss tid til å drive med de virkelig viktige tingene i livet. Som å lage forskjellige ting av is:
“Vi leter etter den perfekte isen. Vi ser etter krystallklar is. Det er naturen som bestemmer om den skal være krystallklar eller ikke. Når du har jobbet med isen en stund, blir du kjent med den, du kan ta på den og vet om det er den perfekte isen. Så kan du lage instrumenter. Man har laget musikkinstrumenter av alt mulig annet, hvorfor ikke vann?”
(fra Geilo is-festival)
(Kjenner du fortsatt ikke nasjonalfølelsen bre seg? Hør på denne radiodokumentaren fra statskanalen, spol frem til slutten hvis du har dårlig tid, gjerne på podkast mens du sitter på bussen, 34-bussen mot sagene for eksempel, og du ser ut på de grå oslo-gatene gjennom et rimete vindu og ønsker deg til varmere strøk)
