Fotball og Gud
Torsdagens finalekamp mellom dødsfiendene Egypt og Algerie utartet ikke til blodbad som det gjorde i VM-kvalifiseringen. Egypt banket Algerie 4-0, hamdulillah, takk Gud, og det var nok akkurat det mange gjorde i moskeen i dag mens de vendte seg mot Mekka. Fotball er bokstavelig talt hellig i Egypt. Det er vanlig å kaste seg ned på gressbanen og utføre en “instant prayer” etter et mål, for her var det jo helt åpenbart at Gud må ha hatt en finger (en fot? I hvert fall en eller annen guddommelig kroppsdel) med i spillet, vi ba jo om å vinne kampen, og vi vant kampen! Logisk. Logisk! Ja?
Hvordan man vet at det var Gud som fikset målet? Jeg vet ikke, men jeg må si at jeg aner et visst mønster:
Egypt vinner kampen —> Gud.
Egypt taper kampen —> Spillerne spilte en dårlig kamp, det er jo tross alt bare fotball det her, og de er jo bare mennesker, som kan feile som alle andre, tror du forresten ikke Gud har viktigere ting å tenke på enn å fikse Egypt en finaleplass i African Cup?
Hvis denne Gud hadde noe med seieren å gjøre, så tror jeg i alle fall han tok kvelden ganske tidlig, for jeg vet ikke om Han hadde gått god for det som skjedde etter at dommeren hadde blåst. Ingen døde denne gangen, men det var vel kanskje mer flaks enn noe annet. Plutselig befant vi oss midt i en brølende folkemengde (unnskyld, UD), og det var folkemengden sin, flere hundre tusen gale svarthvitogrødkledde supportere fylte gatene på Muhandeseen mens de ropte one two three, din ummu Algerie (En to tre, vi forbanner religionen til mora til Algerie), tente på ting, tente på seg selv, og satt på taket til biler som kjørte i 100 rett inn i folkemengden mens de fyrte av raketter som de holdt i hendene. Politimennene stod langs gatene og stemte i: “one two three…” Vi stakk.
Men alle var enige om at det hadde vært en fin kveld. Hvis det er to ting som virkelig får frem det beste i folk, så må det jo være Fotball og Gud.
