OPP OG UT

Vi er alle Khaled Saeid

Dette er Khaled Saeid (28).

Bildet er linket til en Facebook-side som heter كلنا خالد سعيد “Vi er alle Khaled Saeid”. Men tenk deg om før du trykker. Bildet på facebook-siden viser hvordan 28-åringen så ut etter å ha blitt sparket til døde av egyptisk politi på åpen gate i Alexandria 6. juni. Midt på dagen i et av Alexandrias mest folksomme områder ble han oppsøkt på en internettkafe av to politimenn i sivil som angrep ham der han satt. En kafe stappfull av vitner som ble stående paralysert av det de så.

Hva hadde jeg gjort? Hva hadde du gjort? Vi liker å tenke bedre om oss selv, men sannheten er at det hadde vært irrasjonelt å gripe inn og risikere samme skjebne. Irrasjonelt å gripe inn og stoppe et overlagt drap på en ung økonom, litt over gjennomsnittlig interessert i å surfe på internett. Hvordan går det an?

Når ble 12 voksne mennesker ute av stand til å stoppe to dårlig trente politimenn fra å sparke inn ansiktet på en hjelpeløs mann som ligger på gulvet og skriker desperat for å redde livet?

Hvis du får søvnproblemer av bildet, eller bare en liten, ubehagelig murring innerst i brystet, da er det kanskje lett å forestille seg hva slags bilder som hjemsøker de som var på internettkafeen akkurat denne søndagen. Khaled mistet bevisstheten første gang politimennene kjørte hodet hans i betongveggen, han kjente vel ikke at han ble slept ut på gaten, eller de velrettede sparkene som fikk kjeven til å knekke rett av og ansiktet til å svulme opp og bli blått. Det avgjørende sparket som fikk hodeskallen til å åpne seg og blodet til å piple ut øverst i nakken. Det er bilder som ikke kan klikkes bort.

For ikke lenge siden så jeg noen kringkaste ultralydbildet av babyen sin på Facebook før den var født. Facebook overgår tid, rom, fødsel og død. Facebook lar leve, og Facebook dreper. For det var den lille filmsnutten fra et egyptisk politikontor, lastet opp av Khaled, som ble dødsdommen hans. Politimenn som diskuterer hvordan de skal dele et beslaglagt narkotikaparti mellom seg, egner seg ikke på kveldsnytt.

Den offisielle versjonen av hva som skjedde, går selvfølgelig imot vitneforklaringene på alle punkter. “Khaled var en narkomisbruker og en kriminell” står det i de regimevennlige avisene. “Khaled ble kvalt da han svelget en pose hasj i panikk”. “Khaled fikk bare et par slag og noen små blåmerker av pågripelsen”. “Bildet av det derformerte ansiktet er tatt etter obduksjonen”, står det. Obduksjonen, ja. Khaleds foreldre nektet å godta den første, offisielle obduksjonsrapporten der det stod at dødsårsaken var kvelning etter å ha svelget en pose hasj. Denne uken var en ny obduksjonsrapport klar, med samme resultat. Men det er store sprekker i den offisielle versjonen, selv for dem som ikke var vitner. Hvis han ble kvalt av posen med en gang han så politimennene komme inn, hvordan kunne han rope om hjelp? Hvorfor ringte de ikke etter ambulanse? Hvorfor fortsatte de å slå hvis han allerede var død? Og hvordan forklarer de at det gikk 15 minutter fra politimennene tok ham med i bilen sin, til de kom tilbake til internettkafeen, dumpet liket på fortauet, og så ringte ambulansen?

Nå lever Khaled bare på Facebook, men hvis Facebook vil, blir han ikke glemt med det første. Kanskje med det andre, men ikke hvis slike bilder fortsetter å komme. Bilder som viser det sanne ansiktet til politistaten som er nest største mottaker av amerikansk statsstøtte. Og Obama kan “uttrykke bekymring” til krampa tar ham, det er på Facebook folk som Khaled har noen sjanse til å få rettferdighet. Det er Facebook som mobiliserer de store demonstrasjonene i Kairo, Alexandria og Port Said denne uka, og som får egyptere til å risikere dager og år i fengsel, ta på seg svarte klær og gå ut i gatene.

Hei / hadet

Jeg har planlagt å skrive “farvel Kairo”-innlegget i mange dager nå, men det går ikke, av to grunner.

For det første blir alt som har med Egypt å gjøre fjernere og fjernere for hvert sekund, hver time, hver dag jeg er i Norge. På Gardemoen sendte jeg noen tanker til Obstfelder. Med store øyne, tre monsterbagger og en gitar gikk jeg langs perrongen og trodde jeg hadde gått av på feil stasjon. Hvem var alle disse menneskene som gikk med shorts og praktiske sko i 14 grader og fylte perrongen som et parti tause hagenisser? Som satt med macen på fanget, ipoden i øret på toget og klaget over lydnivået på en ivrig samtale mellom to tyrkere? Som passet sine egne saker hele veien og spiste medbragt knekkebrød? Som leste VG-sporten og ikke la merke til den fantastiske utsikten som svusjet forbi utenfor vinduet? Jeg la merke til den, selv om jeg har tatt den samme togturen uendelig mange ganger før. Jeg lente meg bakover med pony and the pirate og greide ikke å lese hele turen, for Norge er så vakker om sommeren. Så grønt at det skjærer i øynene er Norge. Så mye plass har vi at vi betaler folk for å bo på de øde stedene - så mye rent drikkevann at vi like godt spyler det ned i do. Zamalek-fuglene i Kairo må slåss om grenene i de få trærne som er å oppdrive, Vestfold-fuglene kan boltre seg i tre-etasjers reder og et eget ferietre på Tjøme. Ja, HDI gjelder også på fuglenivå, fuglene bidrar også til det Store Sosialistiske Spleiselaget ved å kvitre og tine opp kalde nordmenn med litt etterlengtet sommerstemning. Fuglene utenfor vinduet i Tønsberg har tydeligvis tatt (betalt?) ferie, for jeg våknet tidlig om morgenen av øredøvende stillhet. Ikke et pip, ikke et tut, ikke et brum, ikke et eneste lite “GOD JASMIN-MORGEN” brølt nede fra gaten. Jeg åpnet vinduet i håp om å høre noen bankelyder, bare et lite bjeff! Men nei, det eneste som kom var en frisk, karbonfri bris. Et uendelig hav av brune bygninger hadde blitt erstattet av et lite, hvitt trehus med velbarbert plen og skinnende vinduskarmer. Ingen menn som spiller backgammon på fortauet, ingen gamle kjeftekoner, ingen menn med ropert som skal selge epler, ingen… Ja, ingen, egentlig, ingen, punktum. Gata er øde som Kairo en morgen i Ramadan, bare hele året. Jeg bekjemper stillheten med queens of the stoneage og radio moscow, går på kafé med venner, klatrer i trær og lukter på andres syriner, sprader gatelangs uten å risikere livet en eneste gang og elsker alt. Norge er vakker om sommeren, enten du kaller det hjemme eller borte eller noe midt i mellom.

For det andre kjenner jeg at det er vanskelig å oppsummere det siste året i få ord, eller ord i det hele tatt. Det har vært et av de beste årene i mitt liv (ok, så sier jeg kanskje det hvert år da, men seriøst). Jeg kommer til å savne mange litt og noen veldig. Det er trist å dra, og man drar som regel alt for ofte, men hvis alternativet er å aldri dra, vet i hvert fall jeg hva jeg hadde valgt.

Frihet i grønne flasker

Baren Hurreya (frihet) i downtown Kairo er essensen av Egypt samlet mellom fire vegger: Svær, bråkete, tvilsom hygiene, upåklagelig stemning. Her har Egypts venstreradikale slukket revolusjonslysten over en Stella siden begynnelsen av 30-tallet. Ryktene sier at de frie offiserene hang ut her litt senere og planla kuppet over det samme ølmerket.

Det er fortsatt Stella det går i, det er faktisk det eneste på menyen hvis man ser bort i fra nøttene. Og det er fortsatt Kairos raddiser, kunstnere, forfattere og frafalne som trykker seg sammen rundt de minimale bordene mellom askebegre og backgammon. Bordene er plassert så nærme hverandre at det er umulig å ikke blande seg i andres diskusjoner. Her kjenner alle alle, i hvert fall kjenner alle noen som kjenner alle.

De siste årene har stamgjestene fått selskap av internasjonale studenter på jakt etter det autentiske Kairo eller bare en billig øl uten anklagende blikk. Palestinaskjerf og dreads gjør stedet enda mer brokete. Lokal eller internasjonal - kelneren kommer uansett med hendene fulle av ølflasker som han spretter opp før du får tenkt deg om.

En ny runde, en ny tier, en ny venn av en venn - det er fort gjort å miste tellingen.  Først når bordet blir så fullt at en flaske faller i gulvet og knuser til allmenn applaus, kommer kelneren og gjør opp regning. Eller rydder plass til flere.